Julie Cornelius har hjulpet kvinner verden over med å oppdage terrengsyklingens muligheter i flere tiår, men hennes første besøk i Kongeriket Bhutan førte til lærdom om vennskapets kraft. Dette bortgjemte og fjellrike landet har bare en håndfull syklister, men potensialet til å bli et eksempel på hvordan man utvikler en sykkelkultur som er likestilt, givende og inspirerende.

Nå er Julie hjemme i Moab i Utah igjen, og hun deler erfaringer fra reisen til Bhutan med oss.

Bhutan har mye terreng, men få terrengsyklister. Av de rundt 30 seriøse syklistene i dette avsidesliggende, kystløse og svært mystiske landet er nesten ingen kvinner. Det er mange ulike grunner til det – sykler og deler er ikke lette å få tak i, mange har lite fritid til utendørsaktiviteter – men den viktigste grunnen er nok kulturbasert. Det finnes ingen hindringer for eller fordommer mot at kvinner deltar i ekstremsport her, men Bhutan er et svært uvanlig land. Dette er et sted som var avstengt fra resten av verden i hundrevis av år, og som ikke har blitt oversvømt med bilder av og eksempler på hvordan alle andre oppfører seg. Ideen om kvinner på terrengsykler blir ikke sensurert eller undertrykt, det er mer at konseptet rett og slett ikke eksisterer i de flestes tanker.

Organisasjonen min, World Ride, vil endre på det. Vi har hjulpet kvinner over hele verden med å få muligheter gjennom terrengsykling – via opplæring som guider og deltakelse i gruppesykkelturer. Jeg brenner helhjertet for den forvandlende kraften kvinner på terrengsykler kan ha. Ikke bare for sin egen skyld eller de sosiale og økonomiske fordelene slike jobber kan bringe med seg, men for å være eksempler som utfordrer og inspirerer syklister fra hele verden. Hvis du ankommer for å sette ut på ditt livs MTB-tur i et fjerntliggende land, og guiden er en dyktig og kunnskapsrik kvinnelig syklist fra landet du er i, mener jeg at opplevelsen av det landet blir mye mer rikholdig på grunn av det. Jeg har sett dette skje i Nepal, Guatemala, Peru, Lesotho og forhåpentligvis snart i Bhutan.

Men ingenting kunne forberede meg på Bhutans slående skjønnhet. Flyreisen til Paro er et eventyr i seg selv – det lille flyet krenger hardt og sveiper skremmende nær de himalayiske fjellsidene før det snur hele 180 grader bare noen meter over rullebanen for å lande. Dette er en flyvning bare 50 piloter i hele verden anses som dyktige nok til å gjennomføre.

Fjellene definerer Bhutan. Skogkledde himalayiske fjellsider sprer seg i alle retninger og dekker over 70 % av landet. De har en dypt åndelig betydning for bhutanerne, som ikke tillater at noen klatrer høyere enn 14 000 fot (4267 meter) av frykt for at de skal forstyrre gudene. Dette er frustrerende nyheter for fjellklatrere, men det gir eventyrlystne terrengsyklister mange hundre kilometer med gamle turstier, dyrestier og vill og utemmet singletrack å leke seg på. (Det skader heller ikke at kongen av Bhutan er ivrig terrengsyklist selv). Du kan sykle på stier som går 11 000 fot (over 3300 meter) nedover på 25 km, med flagrende strimler av bønneflagg eller en nysgjerrig hund som eneste påminnelse om at det finnes folk her i det hele tatt. Derfor tar stadig flere eventyrlystne syklister turen til Bhutan for å sykle der.

Og det var slik jeg ble inspirert til å komme på besøk. På en World Ride-tur til Nepal for noen år siden ble jeg oppfordret til å møte Pelden Dorji, eieren av Bhutan Rides og drivkraften bak Bhutans lille, men imponerende terrengsykkelmiljø. Han var ivrig på å bringe World Ride hit, og vi begynte å samarbeide. Vi er begge like innstilt på å sørge for at Bhutans sykkelkultur er fri for gamle og slitne patriarkalske verdier, og et sted der kvinnelige syklister kan spille en likestilt rolle.

Så jeg ankom hovedstaden Thimphu tidlig i desember i fjor med jetlag, forventninger og en stor jobb å gjøre. Med i gjengen hadde jeg den amerikanske filmskaperen Colleen Maes, eventyrfotografen Leslie Kehemeir og MTB-journalisten Tim Wild, alle med mål om å få de første bildene av kvinnelige terrengsyklister i Bhutan på film eller trykk. Vi var utstyrt med to nye Marin-sykler med full fjæring, en haug med Shimano-plagg og Lazer-hjelmer og null peiling på hva som skulle skje nå. Flere måneders planlegging og diskusjoner er én ting, men det å være der selv er noe helt annet. Kom kvinnene vi hadde rekruttert, til å dukke opp? Kom de til å faktisk være interessert i å investere tiden det tar å bli terrengsyklister? Ingenting er skumlere enn blanke ark …

Men akkurat der, på det lille betongtorget utenfor hotellet, fikk jeg en av mitt livs beste terrengsykkelopplevelser – og det var bare så vidt jeg brukte en sykkel. De fire bhutanske kvinnene som var interesserte nok til å komme og møte oss, het Dawa, Khusala, Tshering Dolkar og Tshering Zam. Alle hadde tatt seg fri fra jobb og familieforpliktelser for å komme og møte oss, og de virket like nervøse som jeg var i de første minuttene.

Så snart vi tok frem to enorme pappesker med de nye Marin-terrengsyklene i og inviterte kvinnene til å pakke dem ut, var det som å slå på en bryter. De kastet seg over syklene som et pitcrew i Formel 1, og med litt hjelp fra meg og noen unbrakonøkler var det nye MTB-laget i gang – de festet pedaler, justerte hodesett, satte på skiver og seter og lo hjertelig hver gang en bolt glapp eller en knoke fikk skrubbsår. Ingen nerver, ingen kulturelle hindringer – bare en gruppe venner med en jobb å gjøre. Et par timer senere hadde vi to splitter nye sykler som skinte i solen og formelig tigget om å bli brukt.

De fire vennene våre var helt i starten av sykkelopplevelsen sin. Khusala var den eneste som hadde syklet som barn, og Tshering Zam hadde bare prøvd å sykle for første gang ca. en uke før vi ankom. Men det ga meg muligheten til å gjøre noe jeg elsker: å hjelpe folk med de aller første stegene. Jeg har drevet med coaching og guiding veldig lenge og har syklet sammen med hundrevis av forskjellige folk, men jeg får fortsatt enorm glede av disse første øyeblikkene, når nye syklister oppdager frihetsfølelsen en sykkel kan by på. Det å se disse fire nybegynnerne trille forsiktig rundt på torget og overleve den innledende vaklingen og de avbrutte forsøkene, mens de løp ved siden av hverandre med oppmuntrende tilrop – det var en påminnelse om at det alltid er verdt det å gjøre denne jobben.

Etter den første økten på torget satte vi oss klatret alle om bord i varebiler, og vi tok nybegynnerne med opp til noen snille stier over byen, under åsynet til en enorm, gullfarget Buddha-figur. Jeg kunne starte med å lære bort noen litt mer tekniske ferdigheter: kroppsstillingen over sykkelen, hvordan man bremser jevnt og forflytting av egen vekt i svingene. Energien deres var smittende – frydefulle hyl og latter ljomet mellom åsene, og vi trillet til slutt mot solnedgangen, støvete og fulle av inspirasjon.

For de fleste av oss er tiden på sykkelen en flukt – litt fri fra hverdagens press og stress. Jeg vil at det skal være det samme for alle disse kvinnene, men det må være noe mer i tillegg. Bhutan er et fattig land, og mange unge forlater landet for bedre økonomiske muligheter i Australia eller andre steder. Etter hvert som flere og flere internasjonale syklister kommer hit, blir stinettverket større og bransjen mer utviklet. Jeg mener det er helt avgjørende at kvinner spiller en betydelig og synlig rolle. Men det er mye å be om fra våre fire frivillige syklister: De må lære å sykle på høyt nivå, lære hundrevis av kilometer med stier og utvikle både myke og mekaniske ferdigheter for å kunne bli profesjonelle guider. Jeg var så heldig at jeg fikk tilbringe litt tid hjemme hos hver av dem og møte familiene. De hadde utrolige mengder pågangsmot og optimisme. Alle sammen har forpliktet seg 100 % til å finne tiden de trenger for å komme seg videre – på toppen av presset de har allerede fra jobb eller barneoppdragelse.

Vi fikk ikke se dem igjen på åtte dager etter det, siden Pelden og jeg ledet en gruppe amerikanske syklister på en episk tur på enduro-stier Bhutan rundt. Denne turen bidro til å skaffe penger til World Ride, og fremtidige turer blir forhåpentligvis jobb for disse kvinnene. Da vi ble gjenforent med de fire vennene våre i Paro senere den uken, ble jeg helt satt ut. De hadde syklet sammen i to timer hver eneste dag, og brukt syklene etter tur. De hadde videoklipp på telefonen av dem i smuget bak huset sitt og ute på små jordlapper, der de oppnådde mer fremgang på en håndfull dager enn det jeg hadde trodd var mulig. Tshering Zam, som slet med å holde seg i balanse i mer enn noen sekunder for bare noen dager siden, sto nå selvsikkert på pedalene mens hun svingte i store sløyfer med et glis om munnen.

Vi møttes igjen utenfor en kaffebar, gjorde oss klare og syklet av sted. Alle fire kunne følge meg presist med riktig avstand mellom seg, og rulle ned fra en høy fortauskant i fart med korrekt form slik at de tok imot støtet med underarmene. Alle kunne bremse og stoppe trygt og stå på pedalene. Nå virket tanken på at de en dag kunne lede turgrupper med syklister på raske, bratte stier gjennom skogene, helt oppnåelig. Selv nå, flere måneder senere, sender de meg videoklipp av fremgangen sin.

Vi har bare tatt noen få, små steg sammen, men jeg kan ikke la være å håpe at de stegene en dag kommer til å føre til noe fantastisk. Ikke på grunn av noe jeg har gjort, men fordi at når du først viser kvinner hva de kan få til, er de helt ustoppelige.