Av erfaring vet jeg at det er best å spørre lokalbefolkningen om råd når man skal få inntrykk av et nytt sted. Derfor møtte jeg guider og syklister på alle stedene, og de delte favorittstiene sine og det de synes er best i sin region. Dette skulle bli en mangfoldig og velsmakende terrengsykkeltur.

Jeg begynte turen nordøst i Italia, i et sted som heter La Thuile og ligger langt oppe i Aostadalen i de italienske alpene. Omgitt av vill natur med isbreer og bratte åskammer er dette et fantastisk sted for sykling. Det er kjent for sin naturlige sykkelpark med stier som inntil nylig var utelukkende håndlaget. Stedet gir deg den ekte fjellfølelsen hvor du kan begi deg ut på eventyr med ingenting annet enn en lang singletrack i sikte, men hvor du egentlig aldri er veldig langt unna allfarvei. Og underlaget? Det er simpelthen «bellissimo», med mange spennende innslag, men likevel alltid godt feste under dekkene!

Etter dette dro jeg sørover for å utforske nettverket av stier i Valle Variata, som også er i alpene. Også her er stiene naturlige og røffe, men disse er omarbeidet, ikke bygget. De var nemlig krøtterstier før i tiden. Nå er de overtatt av tohjulinger, og stedets entusiastiske stiklubb har ansvaret for å vedlikeholde dem. Dette var første gang på turen jeg forsto hvordan landskapet og matkulturen henger sammen: Etter en dag i blandet terreng i disse fjellene, trengte jeg nemlig et solid, varmt måltid. Og alt jeg spiste, var høstet eller produsert i nærområdet.

Finale Ligure trenger neppe noen introduksjon – det er selve pulsåren for terrengsykling i Italia. Og det er lett å forstå hvorfor, for stedet har over 250 ulike stier å velge mellom. Jeg leste et sitat før turen: «I alle italienske byer starter dagen på kafeen», og i Finale stemte dette på en prikk. Mens jeg satt der og nøt en cappuccino, fikk jeg høre om hvordan terrengsyklingen hadde skapt vekst i infrastrukturen, nye jobber og bedre økonomi i Finale og nærområdet rundt stinettverket. Så det er ikke rart at terrengsykling blir sett på som noe positivt i lokalsamfunnet. Værgudene var ikke med meg på denne turen. Forholdene var ikke akkurat perfekte, men jeg hadde det gøy. Jeg begynte ved den berømte Nato-basen, hvor jeg syklet «berg-og-dal-banen». Du forstår navnet når du har syklet den, og den avsluttes nede ved havet. Selv om jeg var klissvåt, satte jeg punktum for en herlig dag med litt gelato på strandpromenaden.

Jeg fortsatte videre nedover kysten og kom til Piombino. Dette er et lite stiområde som er perfekt for å kjøre runde etter runde. Her er det en god miks av flytpartier i skogen og tekniske steinrøyser, og klatringene var ganske artige også. Jeg kastet meg over ulike runder og stier, og jeg må si jeg ble overrasket over variasjonen! Det var nyformede doseringer, kule hopp, ferske loamere og steinete elvefar. Jeg har alltid tenkt at det er folkene som skaper stedene, og her stemte det virkelig. Piombino er laget med lidenskap og kjærlighet, og Matteo, som er stibyggingssjef, guide og sykkelbutikkeier, har skapt noe helt unikt her. I tillegg virker det som om de har enda mer ambisiøse planer for fremtiden.

Fra Piombino tok jeg fergen over til øya Elba. Den ligger bare 10 kilometer fra fastlandet og er lett tilgjengelig via en halvannen time lang båttur. Selve øya er bare 27 kilometer på det bredeste punktet mellom øst og vest. Den er full av en allsidig miks av stier, og jeg startet min reise på et av øyas sørligste punkter. Det unike landskapet her er formet av fortidens jerngruvedrift på øya, noe som har skapt perfekte flater og banker å sykle på. Noen av de lokale entusiastene har til og med laget noen hopp.

Etterpå dro jeg opp til et av de høyeste punktene, hvor det virkelig føltes som om man befant seg i hjertet av øya. Stien ned derfra var en rutsjende singletrack med fantastisk panoramautsikt til begge sider. Jeg hadde beregnet det perfekt for å få med meg solnedgangen, og ble belønnet med et nesten uvirkelig vakkert skue, der det gylne lyset glinset og speilet seg i havet. Min siste tur på Elba gikk ved siden av øyas høyeste fjell Monte Capanne. Her kastet jeg meg ut i lange partier over barfjell med dristige kompresjoner, før den neste runden tok meg mellom store kampesteiner i en snirklete skog av bregner som ga forhistoriske vibber.

Deretter gikk ferden nordøst til Bologna Montana Bike Area. Her var naturen en ganske annen, med mer slake åser, men det var ikke mindre vakkert. Jeg møtte to lokale guider, Mattia og Giovani, som gjerne ville vise meg det beste hjemstedet deres har å by på. Terrenget her er unikt og lekent, og underlaget av sandstein ga sykkelen godt med grep. Området har også en rik historie, og jeg fikk prøve meg på noen stier som tyske tankser rullet over under andre verdenskrig, noe man fremdeles ser spor av i steinene.

Denne regionen er berømt for ragù alla bolognese, og jeg ville gjerne se pasta bli laget fra bunnen av. Sirligheten og kjærligheten som folk her legger i matlagingen, går igjen i stiene. Jeg hadde tid til én runde til før middag. Jeg suste gjennom skogen på raske, forutsigbare flytstier og pløyde meg gjennom kanaler med løst underlag mens jeg med et stort smil om munnen tenkte at dette kanskje var reisens høydepunkt, idet sykkelen hoppet fornøyd fra side til side i dalen. Vel tilbake i Refugio kunne jeg bekrefte at bolognese smaker aller best i Bologna.

Jeg fortsatte nordover og tilbake til fjells for mitt siste stoppested. Denne gangen var jeg imidlertid på østsiden av landet og skulle sykle i Val di Fassa, med de mektige Dolomittene ruvende ovenfor.

Nok en gang var været imot meg, og det blåste opp til storm, så jeg hadde bare én sjanse. Jeg syklet den berømte Tutti Frutti-åskammen, og den skuffet ikke. Fantastisk utsikt til begge sider og en smal sti som nå hadde fått et glatt jordlag på toppen, sørget for økt teknisk vanskelighetsgrad, men det var likevel en super opplevelse. Jeg avsluttet turen med å sykle «Fassa and Furious», og det var litt av en kontrast til den øverste delen av fjellet, med sitt løse underlag som sprutet opp i dekkene der jeg så etter bremsepunkter blant et spindelvev av røtter. Det var en passende avslutning. Hvert eneste sted jeg besøkte, var helt unikt.

I løpet av ti dager fikk jeg meg En smak av Italia. Det varierte terrenget, de praktfulle landskapene og den fantastiske maten levde opp til det utrolige stinettverket. Folk var gjestmilde og gledet seg over å kunne vise meg de beste stiene. Jeg gleder meg allerede til å komme tilbake og utforske mer!

Vil du sykle med samme trygghet og kontroll som Scotty Laughland? Finn ut mer om vår 12-delte XTR M9100-komponentgruppe nå. XTR er toppen av MTB-teknologien. Produktene er spesialutviklet for proffsyklingens krav og derfor er XTR førstevalget blant XC- og enduro-mestere.