Til: Shimano-familien
Re: På vei hjem
Fra: M737-pedaler fra 1991
Kjære Shimano-familien
Jeg skriver dette brevet for å fortelle at jeg har bestemt meg for å komme hjem. Jeg har hatt 25 fantastiske år hos eieren min, Matt, som kjøpte meg på Wheel & Sprocket i Milwaukee. Jeg har overlevd tre forskjellige terrengsykler, utallige turer, tusenvis av kilometer og mer knall og fall enn jeg kunne ha forestilt meg … men nå er jeg omsider utslitt og har bestemt meg for å trekke meg tilbake og nyte pensjonisttilværelsen der jeg så dagens lys for 25 år siden.
Matt og jeg møttes i 1991, da han solgte sin GT Karakoram og oppgraderte til en ny Specialized Stumpjumper. Vårt langvarige elsk-hat-forhold begynte umiddelbart på vår første tur på Emma Carlin Trails sørøst i Wisconsin. Han hatet meg fordi han måtte venne seg til å klikke ut, men samtidig elsket han meg, fordi alle kompisene hans som tok turen opp fra Chicago, var misunnelige på Matt som hadde meg, mens de fremdeles brukte flatpedaler. Tapere!
Ett år senere begynte Matt på college på UW-Madison, og da tok han Stumpjumperen og meg med seg. Det var en kul tid – og jeg var heldig som fikk være med på den. Matt byttet mellom meg og flatpedaler hver helg – jeg ble med på stiene med terrengsykkelen hans, mens han brukte flatpedaler når han syklet til og fra campus på hverdagene. Selv om jeg var lei meg for at jeg ikke fikk henge med Matt på campus, er jeg glad for at han byttet pedaler hver helg – for i 1996 ble nemlig hans Stumpjumper stjålet på campus. Flaks at det var de kjedelige, ineffektive flatpedalene som endte opp hos en eller annen tulling med dårlig karma.
Jeg var likevel nedfor i starten, for det ble ikke flere sykkelturer på stiene med Matt før utpå våren. Men så – takket være en forsikringsutbetaling – kjøpte Matt seg en splitter ny 1997 Stumpjumper S-Works hos Ben’s Cycle i Milwaukee. Den kostet rundt 1500 dollar, som var absurd dyrt den gangen. Den var grønn med røde dempere – en skikkelig julesykkel. Jeg både gledet meg og var nervøs – gledet meg fordi jeg skulle ut på sykkelturer igjen, men nervøs fordi den nye sykkelen var fullutstyrt med XTR. Jeg ble så stolt og glad da Matt kjøpte sykkelen og sa til mannen i butikken: «Ikke tenk på pedaler, jeg er fornøyd med mine 737 fra den gamle sykkelen.» Og dermed syklet vi av gårde …
Jeg glemmer aldri vår første tur på Emma Carlin. Vi dro ut med en vennegjeng, og under et stopp ved et stikryss ble både jeg og Matts nye S-Works sjekket ut av en fyr fra Chicago, som var veldig misunnelig på Matt. Så jeg hadde det fortsatt – og det var deilig.
Det ble flere sykkelturer med Matt og vennene hans rundt i Wisconsin de neste årene. Men så i 2002 bestemte Matt seg for å flytte til Salt Lake City i Utah. Foranledningen var en tur til Moab i 1997. Matt og jeg syklet på Slickrode Trail og Porcupine Rim – tjue år før det kom nye hoteller, asfalterte parkeringsplasser og en hel masse folk på stedet. Det var utrolig artig – jeg, Matt, noen venner og sykling i milevis. Matt og jeg ble med i en landeveissykkelklubb i Salt Lake City og fortsatte syklingen i flere år til. Utah, Idaho, Colorado, Wyoming … utallige mil og turer alene på stiene. Vi holdt sammen til tross for at både jeg og Matts sykkel ble mobbet for vår høye alder.
Så i 2010 bestemte Matt seg for å kjøpe en ny fulldempet Stumpjumper. Tiden var nok moden. Jeg ble vettskremt. En ny sykkel til 4000 dollar ville vel bety nye pedaler?
Til min store lettelse (og overraskelse) kjøpte Matt den nye sykkelen og fortalte Ben’s Cycle (igjen) at han ikke trengte nye pedaler. Utrolig.
Så jeg ble montert på en ny Stumpjumper, og eventyrene fortsatte. Siden den gangen har Matt operert skulderen, brukket noen ribbein, hatt et par hjernerystelser og operert for prolaps i C4-5 – men likevel tar han meg med ut på sykkelturer.
Helt til vi var i Moab forrige helg, og jeg merket at jeg var helt tom for krefter. Både lagrene og fjærene mine var helt utslitt. Det var utrolig trist, men jeg måtte fortelle Matt at tiden var inne – for å pensjonere meg. Da var det 25 år siden Matt tok meg ut av esken og monterte meg på sykkelen for første gang. Siden den gang har han faktisk verken justert strammingen eller renset meg. I går dro han til REI og kjøpte seg et nytt M8000-sett. Jeg håper de fører arven videre. Hvis de varer like lenge som jeg gjorde, vil Matt være 66 år gammel. Jeg har antakeligvis holdt ut lenger enn de fleste ekteskap i dette landet, og fy søren så moro det har vært.
Så jeg ville bare avslutte med å si takk – og at det er godt å være hjemme igjen.
– 737-pedalene
.jpg)
