Bli med på tur med eventyrsyklist Kurt Refsnider og les om hans erfaringer på den nye Orogenesis-ruten, som med sine nesten 8000 kilometer omtales som verdens lengste terrengsykkelsti.
Tekst og bilder av Kurt Refsnider
Fjorårets største mål for meg var å sykle den nye Orogenesis-ruten, som omtales som verdens lengste terrengsykkelsti. Etter mange års utvikling var denne nesten 8000 kilometer lange ruten, som strekker seg fra Canada til sørspissen av Baja, endelig klar for prøvekjøring. Jeg var særlig spent på de nesten 5000 kilometerne gjennom Washington, Oregon og California, med rundt femti prosent singeltrack (nesten utelukkende på stier jeg aldri hadde syklet før). Det var et eventyr jeg simpelthen ikke kunne si nei til.
De nye XT- og XTR Di2-gruppene ble lansert bare en måned før min planlagte avreise fra grensen mellom USA og Canada. Det er sjelden jeg setter min lit til nytt utstyr som jeg ikke har fått testet grundig rundt i diverse terreng på forhånd – fordi de potensielle konsekvensene er for store. Men jeg hadde gledet meg så til disse nye drivverkene, så jeg fikk tak i et oppgraderingssett til XT-girhendelen som jeg monterte på sykkelen dagen før jeg fløy til Dolomittene, hvor to uker med singeltrack-basert bikepacking fra hytte til hytte sammen med Shimano-kompanjong Kait Boyle sto på programmet. Hvis drivverket fungerte knirkefritt i fjellene der, var planen å bruke det også på Orogenesis.
Og drivverket fungerte sannelig knirkefritt gjennom både regn, søle og nærkontakt med italienske kampesteiner – uten å bomme på et eneste girskift. Vel hjemme igjen byttet jeg delene i hui og hast over på Orogenesis-sykkelen min, og så gikk ferden rett videre til Washington – med en viss nervøsitet for all usikkerheten knyttet til de neste flere tusen kilometerne.
Orogenesis bød på utrolig mye moro – du kan lese mer om selve eventyret på Escape Collective og The Radavist. Men hva var status for det nye Di2-drivverket etter rundt 80 dagers sykling og over 122 000 høydemeter med utforkjøring i de amerikanske partiene av Orogenesis? Hvordan var batteriet? Hvor mange kjeder hadde jeg brukt? Les videre for en gjennomgang av turen.
I den amerikanske delen av Orogenesis gjennom Washington, Oregon og California består nesten halvparten av singeltrack, og mye av denne traseen er ganske råbarket og teknisk. Det er ikke mange «enkle» kilometer på denne stien, og mange partier består av ulendte trial-stier eller lite trafikkerte turstier. Det gjorde at valget falt på Pivot Trailcat SL, en fulldempet sykkel som gir meg den ideelle balansen mellom effektivitet, moro og kontroll. Jeg gikk for følgende drivverk/bremser:
De fleste dagene på stien besto av 7–8 timer med sykling og hike-a-bike på endeløse strekker av fantastisk singeltrack. Staten Washington var en kavalkade av bratte, løse klatringer og lange, steinete utforkjøringer – nesten 40 000 høydemeter i løpet av 1100 kilometer. Terrenget var generelt sett noe snillere i Oregon og California, men i Sør-California hadde jeg noen av de mest krevende dagene på hele ruten. Jeg visste ikke helt hva jeg kunne forvente av girbatteriet, så jeg hadde med et par reservebatterier. Det viste seg at selv med de hyppige girskiftene på de tekniske stiene fikk jeg fem hele dager ut av hvert batteri (omtrent 35 timer med sykkeltid). Takket være ukentlige overnattinger i småbyer, hvor jeg fikk fylt på med proviant, dusjet og ladet batterier, trengte jeg aldri å ta i bruk det andre Di2-reservebatteriet jeg hadde med.
Etter 5000 beinharde, støvete kilometer giret bakgiret like smidig som det hadde gjort første dagen, da jeg rullet over den canadiske grensen. Den gradvise forringelsen av girfunksjonen som jeg var så vant til fra det mekaniske XT-systemet – i tråd med at huset ble gradvis mer tilsmusset og leddene gradvis mer slarkete – var helt fraværende med det nye M8250-systemet. Jeg justerte indekseringen med ett klikk mot slutten av turen etter at girøret hadde bøyd seg litt, men det var alt. Trinsedekselet og batteridekselet ser riktignok ganske herjet ut, men giret er likevel langt unna utslitt til tross for alt det har vært igjennom.
Hvordan klarte alle de andre delene seg? Jeg hadde ikke ett eneste mekanisk problem der ute, og jeg trengte ikke engang å fikle med noen av delene underveis. Bedre enn det kunne jeg ikke håpet på! Jeg skiftet kjede og bremseklosser tre ganger, pedalklosser to ganger, kassett/krankdrev/bakgirtrinser én gang rundt midtveis, og så byttet jeg til nye sko én gang og luftet bremsene to ganger.
Jeg kunne ikke ha ønsket meg mer av delene på en tur som denne – null trøbbel, bare moro.
Orogenesis-turen fortsatte videre inn i Mexico, men der byttet jeg ut den fulldempede sykkelen med en terrengsykkel med bukkestyre, XT Di2-girene med min trofaste mekaniske GRX, og sololivet med samsykling med min kjære partner Claire – for et helt nytt og annerledes eventyr.
.jpg)
